Silankoblingsmidler, også kjent som organofunksjonelle silaner, er en klasse av organosilisiumforbindelser med en spesiell struktur. Molekylene deres inneholder både polare grupper som kan bindes til uorganiske materialer (som glass, metaller og keramikk) og ikke-polare grupper som kan bindes til organiske materialer (som harpiks og gummi). Derfor er de mye brukt for å forbedre grenseflatebindingsytelsen mellom uorganiske og organiske materialer, og for å forbedre de mekaniske egenskapene, vannbestandigheten og værbestandigheten til komposittmaterialer.
Innenfor komposittmaterialer: I glassfiberarmert plast (FRP) kan behandling av glassfiberoverflaten med silankoblingsmidler forbedre bindekraften mellom fiberen og harpiksen betydelig, og øke styrken til komposittmaterialet med 30%–50%.
I belegg og lim: Tilsetning av silankoblingsmidler kan forbedre vedheften av belegg til metaller og keramikk, redusere vannabsorpsjonshastigheten til belegget og forbedre værbestandigheten. I lim kan det løse problemet med "vanskelig vedheft" mellom uorganiske materialer (som stein og glass) og organiske lim.
Plastmodifikasjon: Brukes til å fylle plast (som kalsiumkarbonat-fylt polypropylen), kan det redusere skaden på seigheten til plast forårsaket av uorganiske fyllstoffer, samtidig som den forbedrer stivheten og varmebestandigheten til materialet.
Metalloverflatebehandling: Danner en beskyttende film på metalloverflaten ved hjelp av silankoblingsmidler, erstatter tradisjonell fosfatbehandling, reduserer forurensning og forbedrer korrosjonsbestandigheten til belegget.
